Et humoristisk dypdykk i menneskets mørke natur

Av Henning Jensen

Lynghaugmusikalen hadde i år et klart budskap. Darwin og elefantskilpadden Harriet tok oss med på en underfundig, morsom og seriøs reise i menneskets natur.

Harriet (f.v.), Darwin og forskerne treffes på Galapagos. (Foto: Henning Jensen)

I nesten to timer trollbandt de over hundre tiendeklassingene på Lynghaug skole sitt publikum med årets Lynghaugmusikal. Musikalen, som har fått navnet “Harriet og Charles”, har elevene produsert helt selv. De har skrevet manus, bygget kulisser, laget kostymer, øvd inn karakterene og et live-band sto for musikken sammen med elevkoret. Gymsalen var fylt til randen av forventningsfulle venner, søsken og foreldre som fikk se en forrykende forestilling som satt som et skudd.

Fantastiske dialoger

Historien begynner på Galapagos der elefantskilpadden Harriet møter Charles Darwin og hans ekspedisjon. Darwin som jobber med sine evolusjonsteorier og boken “Om Artenes Opprinnelse” blir fasinert av kjempeskilpadden, og Harriet som aldri har sett mennesker før synes at menneskene må være helt fantastiske. De har jo blant annet laget en “flytende øy” de kan reise rundt med. Alle problemer måtte jo være løst hvis menneskene kunne greie noe sånt, konkluderte Harriet.

Harriet, og en utrolig morsom måke, sniker seg med båten til Darwin når han setter kursen for London. Slik begynner Harriets fantastiske reise. Etter hvert som Harriet møter flere mennesker og Darwin blir syk, brister flere og flere av Harriets illusjoner om hvor flinke, gode og vennlige menneskene må være.

Selene på Galapagos danser hip hop.

Flyten i forestillingen er usedvanlig god for å være en skolemusikal. Dialogene er velskrevet og til tider fantastisk morsomme. Skuespillerne framfører dialogene med en naturlighet som mer erfarne skuespillere kan misunne dem, og musikknumrene fletter historien sammen på en elegant måte. Elevene har satset på variasjon og musikalnumrene spenner over et bredt register fra linedance til hip hop og rock, og underbygger historien på en snedig måte.

Filosofisk rød tråd

Elefantskilpadden Harriet fungerer både som en glimrende hovedperson og som en spennende fortellerstemme som hele tiden setter spørsmålstegn ved hvordan menneskene behandler hverandre. Det er et filosofisk og ganske brutalt dypdykk i menneskets natur elevene gir oss i Lynghaugmusikalen 2010. Den råere delen av menneskeheten som art kommer klart til overflaten når Harriet blir med Darwin til USA og Sør-Statene. Der møter Harriet slavene.

Det er da hun utbryter trist: “Menneske, vil jeg bli et menneske? Nei, aldri i livet! Darwin snakker om evulosjon, men om jeg skulle bli som menneskene, måtte jeg jo gjennom en baklengs evolusjon. De er brutale, egoistiske vesener som ikke tenker på andre enn seg selv”, fortviler Harriet.

Det brutalt ærlige budskapet i historien er likevel ikke bare trist og håpløst. Elevene har laget mange fine karakterer som gjennom handlinger og morsomme dialoger viser at menneskene også har mye godt i seg. Det varme vennskapet mellom Harriet og Charles er også et fint bilde på det.

Forestillingen avslutter også optimistisk med et budskap om fred, harmoni og forståelse. All elevene er kledd i hippie-klær og synger “Aquarius/Let the Sunshine In”.