Loading ...Barn blir overlatt til seg selv
Å bli oversett av hjelpeapparatet i en så vanskelig situasjon er nesten helt utilgivelig.
« Barn som har foreldre som er alvorlig syke har vært en oversett gruppe», forteller rådgiver for psykisk helse, Audun Pedersen, i byrådsavdeling for helse og inkludering. Bergen kommune har nå laget en brosjyre som forteller hvilke rettigheter og hjelpemuligheter barn har når foreldre blir alvorlig syk eller skadet. Bakgrunnen for at brosjyren er blitt laget, er at det har kommet en ny paragraf i «Lov om pasientrettigheter» som gir barn med alvorlig syke foreldre status som selvstendige pårørende. I saken «Endelig får barn med syke foreldre hjelp», som står på side fem, kommer det frem at det ofte er tilfeldigheter som avgjør om disse barna blir fulgt opp på forsvarlig vis når for eksempel aleneforeldre blir innlagt på psykiatrisk sykehus. «Hele søskenflokker er blitt overlatt til seg selv fordi ingen har spurt om den som blir innlagt har barn, og om de får skikkelig oppfølging», forteller Pedersen til Sydvesten. Det er så sjokkerende å høre at vi skulle ønsket at det måtte være en overdrivelse. Men det er det dessverre ikke. Det trengs ikke mye fantasi eller empati for å sette seg inn i hvordan det oppleves for et barn når mamma eller pappa blir så psykisk syk at de må innlegges på sykehus. Når barna da i tillegg blir overlatt til seg selv, er det intet mindre enn en skandale. Å bli oversett av hjelpeapparatet i en så vanskelig situasjon er nesten helt utilgivelig. Disse barna har store utfordringer i hverdagen. Det har også deres foreldrene. Å ikke se barna, og gi de den oppfølgingen de trenger, er et svik mot både barna og foreldrene. For foreldre som har det vanskelig, blir det en ekstra tung belastning når ikke barna deres blir tatt vare på. Og for barna er det selvsagt helt nødvendig at de får den støtte og hjelp som de trenger. Når vi vet at barna til nå er blitt så dårlig fulgt opp, er det ingen overraskelse at én tredjedel av barn med psykisk syk mor eller far selv får psykiske problemer. Etter den nye paragrafen har helsepersonell nå en plikt til å se disse barna. Det er en fornuftig plikt å pålegge helsepersonell. Det er også fornuftig at kommunen innfører tiltak som skal sikre at pålegget blir fulgt opp. Men det er når vi ser hvor ansvaret er plassert, vi blir noe bekymret. Eller mer presist; når ansvaret for oppfølging er plassert hos en yrkesgruppe som sliter tungt med for få stillinger og for lite bevilgninger fra før, og uten at det følger noen øremerkete penger til dette arbeidet, det er da vi blir bekymret. For at helsesøstrene, som skal ha mye av ansvaret for denne oppfølgingen, er godt kvalifisert til å gjøre denne jobben, det er vi ikke det minste i tvil om. Men når det ikke følger noen friske penger med, hvordan skal de få gjort denne viktige jobben? Helsesøstrene sliter allerede med å få gjort de oppgavene de er pålagt. Skal vi ha tiltro til at dette svært viktige arbeidet for barn virkelig blir fulgt opp, må det nok komme mer enn en brosjyre og fine ord på bordet.
