SOS-barnebyen på Olsvik har fått en bekreftelse på at det de driver med er riktig og viktig. På torsdag var ordføreren på besøk, og hun ble rørt og stolt over det hun fikk se.

Ordfører Trude Drevland ble lykkelig og rørt over det hun fikk se da hun besøkte SOS-barnebyen i Olsvik. Vibeke, Ella, Trude, ordføreren, Flemming, Titti og barnebylederen koste seg under besøket. (Foto: Thomas Owren)

SOS-barnebyer Norge har nå fått rammeavtale med Barne- ungdoms- og familiedirektoratet og er dermed godkjent som fosterhjem barnevernet kan benytte. På torsdag i forrige uke kunne barnebyleder Øystein Helgesen, barn og foreldre ta imot ordfører Trude Drevland vel vitende om at de beveger seg i riktig retning.

Åpent og positivt

Ordføreren var sitt sedvanlige sprudlende selv da hun kom fra kongelig besøk på onsdag til barnebyen på torsdag. Drevland har samarbeidet med, og kjempet for, barnebyen siden prosjektet startet, og var spent på hva som ville møte henne da hun fulgte opp kongelig besøk på onsdag med barnebybesøk på torsdag.

– Det er flere ting jeg har vært spent på. Er det folk i husene? Hvor mange? Har det blitt slik skeptikerne sa det ville bli?

Ordføreren kunne meddele at hun ble både imponert, «rørt og knust» over det hun fikk se.

– Den åpne, positive tonen og tryggheten hos foreldre og unger er enda bedre enn det jeg skulle overbevise systemet om at det ville bli, sier Drevland.

– Når man har barn selv kjenner man fort igjen når de føler seg trygge og når de føler seg utrygge, utdyper hun.

– Her ser man med en gang at de virkelig opplever trygghet. Det er måten de snakker til og om fosterforeldrene, og måten de ter seg på.

Innrømme behov

– Du nevnte skeptikere?

– Ja, i begynnelsen var det mye motstand og skepsis. Alle var skjønt enige om at SOS-barnebyer gjorde en flott jobb i utlandet, men ingen ville innrømme at vi kanskje hadde behov for en slik her i rike Norge, sier Drevland, som selv ble overbevist om at det var riktig å satse på ordningen her til lands, og her i byen:

– Jeg lyttet til det SOS-barnebyer hadde å si, og jeg var ikke i tvil om at Bergen burde være byen som viste vei.

– Hva gikk skepsisen ut på?

– Aktører innenfor det statlige barnevernet uttrykte bekymring for om dette ville bli en institusjon, og at samling av mange fosterbarn på ett sted ville kunne bli en ghetto, sier leder for SOS-barnebyers nasjonale program, Sidsel Jordheim.

Godt med varme

Nå har skepsisen forsvunnet. Nylig fikk SOS-barnebyer Norge i stand en rammeavtale med Bufdir, som gjør barnebyen til en av de ideelle organisasjonene som er godkjente fosterhjemstiltak her til lands.

– For oss innebærer det først og fremst en bekreftelse på at vi gjør noe riktig. Vi er ett av stedene det vil være naturlig å ringe dersom man har behov, sier barnebyleder Øystein Helgesen.

– Det er godt å være inne i varmen, legger han til.

SOS-barnebyen i Olsvik består av enkelthus samlet på samme område, hvor hver familie disponerer sitt eget hus, og deler på en del felles fasiliteter i felleshuset, som for eksempel gymsal og musikkrom.

Ordfører Drevland trekker spesielt fram barnebyens rolle når det gjelder muligheten til å holde søskenflokker samlet i en fosterhjemssituasjon.

– Det er riktignok ikke alltid det er en god ide, men man gjøre hva man kan for å kunne holde dem sammen når det er det som er lurt, sier hun.

SOS-barnebyer kan forøvrig avsløre at det arbeides med å etablere nok en barneby i Norge. Hvor er enda ikke bestemt, men det er på det rene at den skal realiseres, og at den skal ligge på Østlandet.

Ikke angret en dag

Ella Aasen har vært forelder ved barnebyen i to og et halvt år. Hun sier at hun ikke har angret en dag på at hun grep tak i utfordringen da sjansen bød seg.

– Hvorfor? Jeg visste at det var et behov, og mente jeg var i stand til å gi et bidrag for noen som trenger det, sier hun.

I dag er hun fostermor til ett søskenpar i SOS-barnebyen.

– Det var spennende å møte barna, nesten som en ny fødsel. De begynner på nytt, og jeg begynner på nytt. Nærheten bygger seg fort opp, sier hun.

– Hvordan er det å bo såpass tett med andre i samme situasjon?

– Det er en fantastisk støtte vi finner i hverandre. Vi har nylig vært på to ferier sammen, en med barn og en uten. Da vi var på Voss med barna bodde vi ganske trangt, nesten oppå hverandre, og det er fantastisk å se hvor godt de finner hverandre når de glemmer TV og alt annet, sier hun.

– Leter etter flere

I dag er det 14 barn i barnebyen som åpnet i 2008, med to til på vei. Det er fortsatt ledige plasser, og fortsatt behov for flere foreldre.

– Det er en svært positiv begynnelse, og det er positivt at det offentlige har begynt å få øynene opp for arbeidet som gjøres her. Men det går unødvendig tregt når man tenker på behovet, mener Trude Drevland.

SOS-barnebyer håper å få tre nye familier på plass i løpet av sommeren.

– Vi er på jakt, og mottar hver eneste søknad med stor jubel, sier Sidsel Jordheim.

Del på Facebook

Denne artikkelen ble publisert 27. mars, 2012 kl 11:40 am og hører til Nyheter. Følg artikkelen på RSS 2.0 feed.