Loading ...Gode lyder i narkopolitikken
Lydene byråden lager behager oss, og gir oss tro på en human ruspolitikk, uten unødig moralisering, som er et sivilisert samfunn verdig.
Noe er i ferd med å skje med Bergens forfeilede narkotikaproblematikk. På Laksevåg har avisskriverinene om at Nygårdsparken skal tømmes blitt mottatt med blandede følelser. Det naturlige neste spørsmålet blir selvfølgelig «hvor skal de som kastes ut av parken være?» Og i bydelen hvor lavterskeltilbudet Strax-huset åpner til sommeren er det lett å ha sympati med dem som har lagt to og to sammen og fått en uhyggelig sum. Blir Laksevågparken den nye Nygårdsparken? Skal de som strever med rusproblemer samles på riktig side av Puddefjordsbroen? Svaret, later det til, er nei. Kommunens plan er å etablere nye mottak- og omsorgssentre i flere bydeler, som alle vil bidra til å avlaste Strax-huset, og sprekke hull på bildet av en fremtidig konsentrasjon på Laksevåg. Det er ikke snakk om noen enkle suppestasjoner heller, forstår vi sosialbyråd Lisbeth Iversen (Krf) rett. Det er snarere snakk om fullvokste kompetansesentre hvor samfunnets utstøtte skal få et bredt spekter av assistanse for å ta høyde for hvor sammensatte rusproblemer i de aller fleste tilfeller er. Lydene byråden lager behager oss, og gir oss tro på en human ruspolitikk, uten unødig moralisering, som er et sivilisert samfunn verdig. Inspirasjonen har kommunen hentet fra sveitsiske Zürich, en by som har slitt med samme typer problemer som Bergen, men som ligger foran i løypa når det gjelder å karre seg ut av uføret. Brukerne skal oppfordres til å røyke heroin i stedet for den langt mer skadelige injiseringen av giften. Avhengigheten skal ses i sammenheng med de psykiske problemene som ofte ledsager den. Brukerne skal få hjelp til hverdagsmestring. Et bredt fagmiljø er tatt med på råd. Brukerne selv blir hørt. En av meldingene brukerne kommer med er at de ikke ønsker å være til sjenanse. De ønsker et tilbud i sitt eget nærmiljø, som de kan oppsøke uten å måtte planlegge lang tid i forvegen, og uten at de må stilles ut til spott og spe i sine svakeste stunder på vei til Strax-huset. Lisbeth Iversen tror at en fire-fem slike sentre fordelt på bydelene kan endre hele bybildet. «Brukerne skal ikke klandres, men behandles,» sa hun da vi pratet med henne. De skal føle seg velkommen og ivaretatt på disse sentrene. For oss høres dette ut som dannede og sivilserte tanker, og vi får bare håpe vi greier å følge opp med handling og budsjett, og at politikerne ønsker å forfølge det påbegynte spor på tvers av partigrensene.
