Turen der «Bergholm» ble skutt i senk 20. mars 1943 av to tyske fly midtveis mellom Nordmøre og basen på Shetland, ble den siste overfarten for Shetlands-Larsen med de tradisjonelle fiskeskøytene.
– Vi forsto at det var umulig å fortsette med de langsomme skøytene. De ble etter hvert et lett bytte da tyskerne begynte å finne ut av trafikken mellom Norge og Shetland, sier Shetlands-Larsen.
– Med senkningen av «Bergholm» hadde vi tapt åtte båter og 42 mann. Guttene ønsket fortsatt å seile, men ikke å tape livet forgjeves. Vi ba derfor om et møte med engelskmennene for å skaffe til veie mer hensiktsmessige båter, sier Shetlands-Larsen.
Sjøkrigeren med ti liv
Lykken snudde
Om sommeren lyktes det å få fatt i tre amerikanske hurtiggående ubåtjagere som gjorde 30 knop og var utstyrt med kraftig bestykning. De tre superbåtene på 112 fot ble døpt norsk: «Vigra», «Hitra» og «Vessa».
I løpet av de 91 turene som ubåtjagerne utførte fra «Hitra» med Ingvald Eidsheim på broen 17. november 1943 med en last til Skorpa på Sunnmøre, og til «Vigra» under Leif A. Larsens kommando gikk inn til Hjelme i Lindås der sersjant Aamodt Løkken skulle ilandsettes for å sette opp en radiosender, gikk ikke et eneste menneskeliv tapt i Nordsjøen.
Likevel forhindret ikke de nye båtene at de kunne bli utsatt for angiveri med påfølgende bakholdsangrep.
Forliste under jomfruturen – jaktet på av store tyske styrker
Utover i krigen ble Gestapo dyktige til å rulle opp motstandsgrupper, også torturere frem opplysninger om landingssted for leveransene. Dermed kunne de fremskaffe nødvendig informasjon for å legge seg i bakhold.
– Nei, vi visste aldri hva som ventet når vi la opp under land. Du kunne aldri vite om det ble åpnet ild mot deg. Kontaktmannen kunne være tatt. Gjennom Gestapos bestialske torturmetoder kunne landingsstedet være røpet uten at vi hadde fått beskjed ombord på båtene, sier Shetlands-Larsen.
Gestapo-opprullinger
– Gestapo klarte nemlig å bygge opp et godt etterretningsnett på kysten. Etter hvert maktet de også å infiltrere motstandsbevegelsen, godt hjulpet av lokale nazister, legger han til.
– Hendte det noen ganger at de norske skøytene ble tatt i bakhold?
– Bare en gang så vidt jeg erindrer. Det var da en skulle hente flyktninger i Nordland. Mannskapet ble arrestert og sendt til fangeleir i Tyskland etter å ha blitt angitt av lokale nazister.
En annen gang skjedde en lignende situasjon da «Brattholm» satte sabotøren Jan Bålsrud og tre medhjelpere i land på en øy utenfor Tromsø.
Selvmordsoppdraget mot slagskipet «Tirpitz»
– Den lokale kjøpmannen som var kontaktmannen hadde blitt arrestert noen dager i forveien. Tyskerne satte en av sine egne lakeier til å spille kontaktmann. Han loste «Brattholm» inn i en felle på en våg. En tysk kanonbåt kom etter og åpnet ild. Noen av mannskapet ble drept under kampen, de resterende som tyskerne tok til fange ble henrettet på stedet.
Baalsrud klarte å skyte seg ut, stupte i sjøen og svømte over til en holme og skjulte seg under tangen. Om natten svømte han over til fastlandet i isvannet. Baalsrud ble funnet mer eller mindre livløs i fjæresteinene av to småjenter og brakt i sikkerhet.
Jan hadde imidlertid fått store forfrysninger og måtte amputere flere tær under den videre flukten til Sverige.
Torturert
– Var du noen gang i nærheten av å bli lokket i bakhold?
– Ja, nøyaktig en måned før den tyske kapitulasjonen skulle vi levere en våpenlast ved Remøy utenfor Ålesund. Gestapo hadde rullet opp motstandsgruppen og tatt Sverre Roald, som var vår kontaktmann, til fange. Til tross for tortur holdt han hodet klart og fikk avledet tyskerne til et annet landingssted.
– De sendte fire større krigsskip, men fant oss naturligvis ikke. Her kunne vi ha gått rett inn i løvens hule og aldri kommet levende ut igjen.
Kanadierne som krasjlandet i tysk leir
Tung periode
Vinteren 1942/1943 var Shetlands-gjengen inne i en tung periode etter å ha mistet mange båter og et stort mannskap i løpet av vinteren. Fra høyeste hold ble det vurdert å stoppe skøytetrafikken over Nordsjøen.
– Du protesterte til tross for at tyskerne hadde fått et visst overtak overfor det norske motstandsarbeidet. Hvorfor?
– Jeg må innrømme at det var veldig tungt denne vinteren og at optimismen ikke var den største. Likevel var hele gjengen innstilt på å fortsette kampen til siste bloddråpe. Uten et fritt Norge var det heller ingen fremtid å komme tilbake til. Derfor måtte vi bare kjempe videre, nærmest uansett pris. Men vi ønsket bedre og raskere båter. Det fikk vi.
Shetlands-Larsen forteller at de fikk seg et skremmeskudd da rikskommissær Josef Terboven beordret hele Tælavåg avsvidd. Det viste med all tydelighet at Gestapo var villige til å ta nye midler i bruk overfor sivilbefolkningen i skremselspropagandaen.
Statuerte et eksempel
– Derfor måtte vi tenke oss om godt hvordan unngå lignende straffemetoder overfor kvinner og barn, sier Shetlands-Larsen.
Da sturmbahnfuhrer Behrens og en annen tysk offiser ble drept i en skuddveksling mot de to Linge-karene Arne Værum og Emil Hval i forbindelse med en razzia hjemme hos Martha og Lauritz Telle, var det bloddråpene som utløste Terbovens raseri.
Da fikk han påskudd til å statuere et grufullt eksempel mot norske bygdesamfunn som engasjerte seg i motstandskampen. I løpet av to år hadde 44 av Tælavågs unge menn flyktet vestover. I tillegg var Sotra-bygden en viktig havn og base for Englands-farten.
Dette var fullgodt med mobilisering ifølge av Terbovens forordning av 26. september 1941:
«De som forlater de besatte norske områdene uten tillatelse straffes med døden».
Terboven beordret soldatene til å svi av og sprenge bort alt menneskeverk i bygden.
Skutt i senk av tyske fly
Samtlige 72 menn mellom 16 og 60 år ble sendt til konsentrasjonsleir i Sachsenhausen. 31 vendte aldri tilbake.
Hitler fryktet invasjon
Kvinner og barn ble internert i Hardanger så lenge krigen varte.
Samtidig med Tælavåg-utslettelsen, ble 18 unge menn – de fleste fra Ålesunds-traktene – arresterte på vei vestover, og henrettet på Trandum.
Terbovens propaganda virket. Mange vegret seg for å engasjere seg i motstandsarbeidet i frykt for at lokalsamfunnet deres skulle lide samme skjebne som Tælavåg.
Utover 1942 forsterket tyskerne kystforsvaret betydelig både med kanonstillinger og 40 prosent økning av soldatene etter de allierte kommandoraidene mot Svolvær og Måløy i 1941. De helt uventede angrepene hadde satt en kraftig støkk i Hitler. Med rette fryktet han at en alliert invasjon ville komme gjennom Norge.
Både Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt hadde diskutert muligheten ved nyttårstider.
Under raidene mot Svolvær og Måløy hadde Shetlands-bårne norske og engelske kommandos dukket opp som troll av eske og ødelagt tyske militærstillinger, vitale matforsyningsanlegg og fanget til sammen 200 soldater som de tok med seg tilbake. Derfor iverksatte Hitler «Festung Norwegen».
I realiteten betydde det at tyskerne i dagslys hadde øyeoversikt over hele norskekysten gjennom flyovervåking og kraftige kikkere.
Men i ly av nattemørket fortsatte Shetlands-Larsen å snike seg inn bak deres linje. Folket ved kysten visste at det var noen som kom med båter, hentet bygdens ettersøkte og brakte dem trygt over Nordsjøen.
– Han har vært her i natt, kviskret de om morgenen. Men ingen visste hvem han var, bare at han måtte være utrolig frekk, smart og uredd.
Serie om Shetlands-Larsen
Leif Andreas Larsen var den mest kjente i Shetlandsgjengen under andre verdenskrig. Han ble en av de høyeste dekorerte allierte soldater og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.
Larsen ble født i Sandviken 9. januar 1906. I 1932 flyttet han sammen med foreldrene til Fyllingsdalen, hvor de bygget en bolig der den nåværende Fyllingsdalshallen står. Senere, etter krigen, bygget Shetlands-Larsen selv sitt hus på haugen bak.
Sydvesten vil framover publisere en serie om dramatiske hendelser i Shetlands-Larsens liv.
Serien er skrevet av den avdøde Sydvesten-redaktøren- og journalisten Kjell Vidar Kalvik, og ble publisert i Sydvestens papirutgaver i 1999. I 2023 er den tilrettelagt av Sebastian Waage Mossestad.