• Thomas Owren var journalist i Sydvesten i ni år. Nå er han stipendiat ved institutt for medie- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger. (Foto: Line Owren fotografi)

25 år med Sydvesten:

Lenge leve Sydvesten

Så Sydvesten har blitt 25 år, ikke lenger en jypling, snart regelrett voksen.

Selv fikk jeg være med på ni av dem, ni år med trasking og farting rundt i dal og våg for å høre hva folk er opptatt av, hva som får blodet til å bruse, hjertet til å banke og sinnet til å koke i lokalmiljøet. Tiden i Sydvesten fortonet seg selvsagt som en eneste lang fest, en sammenhengende triumfferd hvor vi lekte oss fra seier til seier, danset samba rundt hvert eneste hinder i veien, solte oss i glansen av en henrykt leserskare og ble heiet frem av entusiastiske aksjonærer. Det var sol og sommer hele året, og vi feiret hver eneste utgivelse med bløtkake og champagne, og...

Tja. Rolig nå. Kanskje var det ikke helt slik. Kanskje var det helt annerledes. Kanskje er livet i en lokalavis langt mer hverdag enn fest når det kommer til stykket, mer fiskebein i motbakke enn sylskarpt skøyteføre. Mine år var årene etter finanskrisen, årene da annonsemarkedet krasjet og leserne sviktet, bransjen erklærte krise og skar ned til beinet over hele linjen. Båten lakk fortere enn vi klarte å øse, og vi hadde stadig færre hender å øse med. Damokles' sverd dinglet over oss i et mer og mer tynnslitt hestehår, hver uke endte i lite annet enn en ny regningsbunke å drukne seg i, og...

Tja. Kanskje var det ikke helt slik heller. Kanskje gjorde vi bare så godt vi kunne med de forutsetningene vi hadde, akkurat som alle andre. Kanskje tok vi med oss det positive og forsøkte å jobbe oss gjennom det negative, mens vi hele tiden klamret oss til forestillingen om at det vi drev med var meningsfylt, kanskje til og med viktig.

Folk vil ikke betale

I skrivende stund befinner jeg meg i Cardiff, hvor jeg deltar på medieforskerkonferansen "Future of Journalism 2019". Forskere fra hele verden rapporterer det samme sørgelige budskap. Publikum i Australia mener at lokalaviser er svært viktige, både for lokaldemokrati og nærmiljø. Men folk ønsker ikke selv å betale for lokaljournalistikk. Det lokalavisene skriver om blir fort for smått, for smalt, for tett. Fra Belgia hører vi det samme. Lokalaviser vurderes som svært viktige. Men folk vil ikke betale for dem.

Den norske medieforskeren Ragnhild K. Olsen kommer snart med en artikkel hvor hun dokumenterer at ikke bare gjelder det samme i avisbastionen Norge, men det er de samme menneskene som besitter disse to motstridende synspunkt: Lokalavisene er ikke bare viktige, de er forsyne meg viktigst. De små er viktigere for hverdagen enn de store. Men selv ønsker man ikke å betale for dem. Det er, mener folk, viktig at lokalavisene finnes. Det er viktig at de utfører sitt samfunnsoppdrag, at de saumfarer offentlige journaler og krever svar av politikere, at de forteller små og store historier fra nærmiljøet. Men det er ikke viktig for en selv å lese dem. I hvert fall ikke uke inn og uke ut. Problemet er at dersom det skal være liv laga, dersom man skal ha profesjonelle journalister som kan avsløre maktmisbruk, belyse skjevheter, vise hvordan gode ideer får utilsiktede negative konsekvenser for enkeltmennesker i nærmiljøet, så må noen betale for å holde dem i arbeid uke inn og uke ut. Selv om de store avsløringene neppe skjer hver uke.

Journalister er en ærgjerrig rase, de liker ikke å syte på egne vegne eller gråte for sin syke mor, og spør man journalistene vil de ofte si at ansvaret hviler på dem selv; det hviler på redaksjonene og journalistene å gjøre seg relevante for folk i hverdagen. Det er en nyttig holdning, kanskje den eneste konstruktive holdning en journalist kan innta. Men når man hører de samme historiene fra hele verden, så ender man opp med å spørre seg: Er det virkelig slik at alle gjør feil? Eller er det noe ved lokaljournalistikkens natur som gjør at samfunnet konsekvent underinvesterer i lokaljournalistikk?

Ekslusivt selskap

Sydvesten er en bydelsavis, og befinner seg som sådan i et nokså eksklusivt selskap i Norge. Kun Oslo og Bergen har tradisjon for bydelsaviser. Bydelsavisenes stilling er spesiell, fordi de leker i samme dam som noen av landets største og mest ressurssterke mediehus. Men den er også spesiell fordi bydelsavisene i langt større grad enn andre lokalaviser blir berørt av svingninger på det nasjonale annonsemarkedet. Årsaken til dette er åpenbar: Når annonsesalget svikter for de store, begynner de å dumpe priser. Når annonsører plutselig får råd til å annonsere hos de store, skvises de små i de samme markedene. De siste ti årene har det norske annonsemarkedet for pressen, grovt sett, kun svingt én gang, men til gjengjeld vedvarer svingen særdeles lenge. Og det er en evigvarende sving nedover. Annonser på papir går kraftig ned. Annonsemarkedet på nett blir riktignok større, men det er Google og Facebook som river til seg nærmest hele økningen. Ser man kun på pressen er utviklingen flat som en pannekake.

Lesernes valg

Det er ingen enkel vei tilbake fra denne nye virkeligheten. Google og Facebook vet stadig mer om oss, og kan tilby annonsører stadig mer spesialtilpassede løsninger. Store avishus vet også en del, men dybden av kunnskap kan ikke sammenliknes med Google og Facebook, og avstanden kommer bare til å vokse. Dette gjør at aviser i langt større grad enn for bare noen få år siden må forberede seg på at leserne må betale mer og mer for journalistikken som produseres. Du, kjære leser, og valgene du gjør, kommer til å ha en stadig større betydning for hvordan fremtidens norske avislandskap kommer til å se ut. Lokalavisene spiller en stor rolle når det gjelder å skape et samfunn hvor folk i maktposisjoner holdes ansvarlige, hvor vi har høy tillit til demokratiske institusjoner og høy tillit i samfunnet generelt, som viser seg å være en av de sterkeste indikatorene på et velfungerende velferdssamfunn. Det kommer ikke av seg selv. Vi må velge å ha det slik.

Ikke gitt

Sydvesten kommer nok aldri til å bli stor, men den er viktig, og det er ikke gitt at en avis som Sydvesten overlever i 25 år. Det er en prestasjon. Det har krevd dyktige og dedikerte medarbeidere, folk som vet å få mye ut av lite, eiere som tror på lokaljournalistikk, og trofaste lesere som ser verdien av lokalavisen. De neste 25 kommer neppe til å bli lettere. De kommer til å kreve at redaksjonen arbeider hver dag for å gjøre seg relevante for folk i Fyllingsdalen og Laksevåg. Og det kommer til å kreve at lokalmiljøene velger Sydvesten. Det håper jeg inderlig at dere fortsetter å gjøre.

Gratulerer med dagen, Sydvesten! Vi vet at det ikke alltid har vært lett, men det har vært verdt det.

 

Hilsen Thomas Owren,

Stipendiat ved Universitetet i Stavanger, institutt for medie- og samfunnsfag, forhenværende journalist i Sydvesten.

Av

Thomas Owren

Relaterte saker