• Ingenting i denne teksten om ansvaret som en har som hundeeier og kroppslige funksjoner hos den firebeinte vennen, skal komme som en overraskelse, skriver Jörg Hänicke. (Foto: Jörg Hänicke)

«Hvor ofte kan en bli overrasket over at hunden gjør fra seg?»

Å gå til anskaffelse av hund er ikke bare ren glede og fryd, skriver Jörg Hänicke.

Jeg er hundeeier. En av mange på Laksevåg. Det er noe spesielt med å ha en hund. Det er godt. Det er et levende vesen der hver gang jeg kommer hjem som viser meg sin kjærlighet og tillit. Hunder har vært med oss mennesker i flere tusen år, og det er lett å se hvorfor. Trofast. Kjærlig. Skjønn. Og sannelig det eneste vesen som elsker eieren mer enn den elsker seg selv.

Men det er ikke hele sannheten. 

Jeg husker godt "overraskelsen"  da jeg opplevde det på nært holdt for første gang. Sjokkerande, nesten, like mye som overraskende. For mens jeg listet opp alle de fine tingene jeg observerte med den nusselige, nye valpen min, så gjorde den noe svært uventet. Plutselig virket den stresset, intens, snuste febrilsk på bakken og begynte å snu seg til venstre og til høyre som om den prøvde å finne noe utsøkt skummelt. Så gikk den på huk... Og dreit. 

Jeg tilstå at tanken på at noe så søt kunne framprodusere noe så ekkelt hadde jeg ikke hatt på forhånd. Ikke egentlig. Men etter et øyeblikks omtanke så var jo det en ganske logisk konsekvens. Den spiser. Da driter den. Alltid.  

For meg var det deretter en logisk konsekvens at jeg hadde med meg to ting på en hver tur. Spesielt i gaten. I venstre jakkelommen bor det alltids noen godbiter. For når hunden gjør noe bra så skal den få en liten belønning. I høyre jakkelommen bor bæsjeposene. To stykk, fordi jeg trenger de. Jeg begynte med en pose, fordi som regel så gjør ikke hunden min fra seg mer enn en gang. Men i mellomtiden har jeg gått over til en "to-pose-system". Fordi uhell kan skje. Han kan ha litt diaré, eller så er det bare litt mer en dag enn vanlig. Derfor er det to poser. 

Første gang hunden gjør fra seg kan en bli overrasket. Ikke vårt stolteste øyeblikk som nybakte hundeeiere, men det kan jo hende. Deretter derimot, har vi ingen unnskyldning. Å gå til anskaffelse av hund er ikke bare ren glede og fryd. Det er ikke bare kos og kjærlighet. Å ha fått hund er ansvar for et levende, følende vesen i mange år framover. Hver eneste dag.

Hunden trenger stimuli, både fysisk og mental. Den trenger tur, mat, oppmerksomhet. Og ingen av disse behovene kan utsettes.

Det er et ansvar som er der hver dag, uavhengig av vær og lyst. Ansvaret gjelder hele veien fra valpekjøp til plukking av den siste avføringen og den siste turen til dyrelegen. Og er en ikke villig til å påta seg hele ansvaret som kommer med en hund, så bør en kanskje ikke gå til en slik anskaffelse.  

Ingenting i denne teksten om ansvaret som en har som hundeeier og kroppslige funksjoner hos den firebeinte vennen, skal komme som en overraskelse. Men når en tar seg en tur på Laksevåg så gjør det det visst likevel. For mengden avføring på fortauene er flaut. Nesten endå verre er brukte bæsjeposer som ligger på fortauene, er kastet rett ved siden av men ikke oppi et bosspann eller, favoritten min, inn i et tre. Hvor ofte kan en bli overrasket over at hunden gjør fra seg, spør jeg.

Og hvem er disse menneskene som finner på slikt og hvilken tankeprosess ligger til grunn?

Og når de ikke kan ta på seg den delen av ansvaret, hva ellers er det de ikke gjør for sin firbente følgesvenn? Det er tanker som plager meg, når jeg rusler rundt i gaten på Laksevåg. Hunden ved siden og posen i lommen.

Av Jörg Hänicke, Laksevåg

Andre saker