• Løvås ble skilt ut fra Nedre Fyllingen i 1783, som ett av fire gårdsbruk. Dette er et av svært få tunstrukturer som er bevart i Fyllingsdalen i dag. De eldste bygningene i tunet er våningshuset fra 1790 og kårhuset fra 1912. Låven fra 1860 ble ødelagt av brann i 1997. (Foto: Byantikvaren 2015)

  • Et annet bruk under Nedre Fyllingen hvor det fremdeles er bevart rester er Nebbestølen.
    Tunet lå like øst for tunet til Løvås. Bygningene er fjernet bortsett fra kårbygningen, oppført i 1888. Huset er i dag godt bevart. (Foto: Byantikvaren 2015)

  • Den gamle gårdsveien til Nebbestølen er i dag flott integrert i parkanlegget like nord
    for kårbygningen. (Foto: Byantikvaren 2015)

  • Hovedbruket til Sælen gård fra omkring 1860. Huset skal delvis være bygget av materialer fra herregårdshusene på Sælen fra 1600- og 1700-tallet. Bygningen er i dag i svært dårlig forfatning. De eldste lindetrærne langs gårdsveien kan ha vært plantet så tidlig som 1600-1700-tallet, og er trolig rester etter park-/hageanlegget til gården. (Foto: Byantikvaren 2015)

Fyllingsdalens historie del 1:

Fra jordbruksbygd til drabantby

Rundt år 1900 budde det kun 301 mennesker i Fyllingsdalen. Ved inngangen til den store urbaniseringen av Fyllingsdalen midt på 1960-tallet, hadde innbyggertallet steget til omkring 3000. I dag bor det i underkant av 30 000 mennesker i Dalen.

Tekst av Heming Hagen, antikvar ved Byantikvaren i Bergen kommune
Tilrettelagt av Tonje Geithus i Sydvesten

Fyllingsdalen ble innlemmet i Bergen i 1955. Bergen hadde da et stort behov for nytt tomteareal og det ble utarbeidet en generalplan for utbyggingen. Fra å være en jordbruksbygd ble dyrket mark omgjort til store boligområder med tilhørende grøntareal, skoler, kjøpesenter og infrastruktur. Oasen bydelssenter ble det geografiske midtpunktet og målet var å etablere flest mulig boliger innenfor gåavstand til senteret. Bebyggelsen ble dominert av lavblokker med spredte enklaver med eneboliger og rekkehus. Generalplanen og de prinsippene som ble lagt der med grøntområder,gangveier, idretts- og lekeplasser og boliger er fremdeles karakteristisk for Fyllingsdalen.

Måtte ro til kirke
Fyllingsdalen var tidligere en del av Fana kommune, med kirkested og kommunesenter
på Nesttun. Dette førte til at folket i Dalen måtte dra østover til Kyrkjetangen ved Nordåsvannet, og skysses med båt for å komme til kirke og gjøre offisielle ærend. Ved folketellingen i 1801 bodde det 119 personer i dalen, mens tallet ved det neste århundreskifte hadde steget til 301. Ved inngangen til den store urbaniseringen av Fyllingsdalen midt på 1960-tallet, hadde innbyggertallet steget til omkring 3000. I dag bor det i underkant av 30 000mennesker i Fyllingsdalen bydel.

Fem historiske gårdsbruk
Fyllingsdalen har en særegen historie og utvikling som bebyggelsen i dag er et resultat av. Dette var en jordbruksbygd der rike skogressurser var avgjørende for gårdsbrukene. Da jordbruket utviklet seg på slutten av 1800-tallet, ble det en satsing på gartneri og senere også innslag av hønserier og minkoppdrett. Frem til 1950 skjedde det en gradvis utvikling av jordbruksbygden Fyllingsdalen med etablering av nye gårdsbruk og spredt utparsellering til fritidsboliger og eneboliger.

I Fyllingsdalens sentrale deler lå det opprinnelig fem historiske gårder; Sælen, Nedre Fyllingen, Lynghaugen, Helgeplasset og Straume. I denne sammenhenger en gård en geografisk enhet med et unikt gårdsnummer i matrikkelen. Matrikkelgårdene kan ha vært selvstendige gårdsbruk i senmiddelalderen og tilsvarer ofte en navnegård. Under matrikkelgårdene utviklet det seg flere underbruk med ulike bruksnummer.

Sælen – gårdsnummer 22
Gården dekker store deler av Fyllingsdalens sentrale deler. Sælen er trolig den eldste gården i Fyllingsdalen basert på gårdsgrenser, størrelsen på utmarken og beliggenhet, og ble
trolig ryddet i folkevandringstiden (ca. 400 e.Kr.). Gården var del av Nonneseter kloster og så gitt til Vincent Lunge i 1528. Det var så ulike eiere frem til brukerne ble selveiere i
1858. Frem til 1638 var det bare en bruker på Sælen gård. Da ble den først delt i to bruk og så skilt ut en bruker til. Fra 1650-tallet og frem til tidlig på 1700-tallet var det bare
tre brukere. I 1860 var det 8 brukere på Sælen. Fra slutten av 1700-tallet ble det ryddet flere husmannsplasser, blant annet Sæleide som trolig er ryddet rundt 1840. Fra 1960
har det vært stor utbygging av Fyllingsdalen og det er således lite igjen av Sælen gård. Både innmark og utmarken til Sælen var på 1700-tallet beskrevet som dårlig, men
gården var en av de mest skogrike gårdene i området. En har kilder som viser at brukere på Sælen gård solgte tømmer så langt tilbake som tidlig på 1600-tallet. Eieren Kristian
Friele bygget i 1755 en tømmersag ved elva på Nedre Sælen. Det var i tillegg gode fiskeressurser i Sælenvatnet. Ved nyrydning og godt stell ble Sælen gård sett på som et
mønsterbruk og fra slutten av 1800-tallet var det grønnsaksdyrking som var den viktigste ressursen på gården.

Ved utskiftingen på slutten av 1800-tallet ble blant annet de tidligere husmannsplassene Bolstad og Sælensminde skilt ut. Oppgangen i jordbruket tidlig på 1900-
tallet resulterte i en videre utskifting. I 1937 ble småbruket Ortun ryddet i det som hadde vært utmarken til Bolstad gård. Tilsvarende ser en med bnr 79 som ble ryddet i
utmarken til Sælensminde i 1940.

Nedre Fyllingen - gårdsnummer 23
Nord i Fyllingsdalen er gården Fyllingen lokalisert. Gården ble antagelig skilt ut fra Sælen like etter at denne ble ryddet og var ett gårdsbruk fram til 1328, da den ble delt inn i to; Nedre Fyllingen og Øvre Fyllingen. I middelalderen tilhørte Fyllingen gårdene Munkeliv kloster. Etter reformasjonen ble de statlig eiendom før de i 1651 ble avhendet til private eiere. Løvås ble skilt ut fra Nedre Fyllingen i 1783, som ett av fire gårdsbruk.

Lynghaugen - gårdsnummer 24
Gården ble skilt ut fra Nedre Fyllingen i 1811, men bruket ble ryddet som en husmannsplass i 1787. Navnet Lynghaugen kan spores tilbake til tidlig på 1800-tallet, og er mest trolig relatert til at bøndene høstet lyng her. Gården ble tidligere også omtalt som Kalvatræ. Lynghaug var en liten gård, men med veldig god åkerjord og bra med skog.
Det var ikke noen utskiftinger frem til gården ble lagt ned i 1960 i forbindelse med den store utbyggingen i Fyllingsdalen. Det er ingenting igjen av gården i dag.

Helgeplasset - gårdsnummer 26
Dette var opprinnelig en husmannsplass under gården Nedre Fyllingen og ble ryddet rundt 1680. Gårdsbruket ble ryddet av Helge Olsen som er opphavet til navnet. I 1708
ble Helgeplasset matrikulert som egen gård. Ut på 1800-tallet ble gården delt i tre bruk, Krohnegården, Nordbø, og Søregården. En omfattende nyrydning på slutten av 1800-
tallet og tidlig 1900-tall resulterte i en videre utskifting i fem nye bruk. I tillegg til nye gårdsbruk var det en del utskillinger av parseller til fritidsboliger og eneboliger tidlig på
1900-tallet. Store deler av Helgeplasset er i dag utbygget til boliger, men noe gårdsdrift er ivaretatt, dels som gartneri.

Av

Tonje Geithus

tonje@sydvesten.no

Artikkelserie om Fyllingsdalens historie

Del 1 – Fra jordbruksbygd til drabantby

Del 2 – Ferdselsårer og kommunikasjon

Del 3 – Planhistorie og bebyggelsesstruktur

Del 4 – Borettslag, del 1: Boligfelt I og II

Del 5 – Borettslag, del 2; Boligfelt V og VI

Del 6 – Eneboliger med historisk sus

Del 7 – Handel og næring, Oasen blir et knutepunkt

Del 8 – Skoler, forsamlingshus og kirkebygg

Relaterte saker