En hyllest til Ortuparken

En grønn lunge, sier man gjerne om parker i byer som ellers er dominert av asfalt. For Fyllingsdalen er det fristende å si at Ortuparken er både lunge og hjerte.

«Ortuvatnet, 104 dekar stor innsjø i Fyllingsdalen, 32 moh. Gang- og sykkelsti rundt vannet.» Det er den nøkterne informasjonen en møter i Bergen byleksikon. Sant å si er det heller ikke noe ekstraordinært å finne her. Likevel påstår jeg at parken besitter en helt spesiell tiltrekningskraft på Dalens innbyggere.

Tar du deg en tur rundt vannet, møter du ender, måker, joggere og hundeluftere. Ikke bare én eller to, men store mengder av alt det nevnte – uansett årstid. Du har skoleklasser, gamle damer med gåstol og flokker av barnehageunger på dagtid. Du har topptrente orienteringsløpere og dvaskere karer med nyttårsforsett på kveldstid.

Drabantbyidyll

I Ortuparken tar jeg vårens første joggetur i kortbukse. Dette er stedet for å bli kvitt den lille hodepinen etter en slitsom dag på jobb. Her er jeg blitt bydd kaldt polsk øl og feite engangsgrill-pølser fra en kar jeg aldri før hadde møtt. På de rette vår- og sommerdagene er dette den eneste plassen i Fyllingsdalen hvor du kan oppleve et snev av kontinentets parkkultur. På en god dag er Ortuparken den rufsete lillesøsteren til, om ikke Kongens Have i København eller Luxembourghagen i Paris, så i det minste Volkspark Friedrichshain i Berlin. Ortuparken er drabantbyidyll for drabantbymennesker.

Fyllingsdalen har etter hvert en rekke treningssentre, men Ortuparken er sannsynligvis det største målt i antall medlemmer. Da tenker jeg ikke først og fremst på treningsapparatene som Kreftforeningen har satt opp i svingen nedenfor Bunnpris-butikken. Tenk på all sladderen og  frustrasjonen trærne i Ortuparken har lyttet til. Gudene vet hvor mange små og store problemer som er blitt løst mens praten har gått mellom to venninner mens de har gått runden på ca 1200 meter.

Oase

Noen turer blir ekstra fine, for eksempel når høsten viser seg fram i alle sine farger.

– Vi er heldige som har en sånn oase, sier Elise Indresøvde når vi treffer henne og hunden Felix i oktober.

Hun bor på Askøy og jobber i Fyllingsdalen, og tar gjerne en spasertur i tilknytning til arbeidsdagen.

Et par måneder senere er alle blader borte, men magien er her fortsatt. Bare noen timer gjenstår av tiåret. De to tolvetasjes høyblokkene i Smiberget speiler seg vakkert i vannoverflaten. Fem svaner seiler stødig mot berget der overivrige fuglematere har etterlatt seg en haug med gammelt brød.

Det er ikke mye vi foreløpig vet om 2020-tallet. Men at Ortuparken vil være god å ha, er ingen dristig spådom.