• Det tette trehusmiljøet i Kirkebukten slik det fremstod i 2003. (Foto: Bergen kommune 2003).

  • Brannen i 1889-årene førte til en tidsmessig regulering av strøket med en høyere og mer bymessig bebyggelse. Store deler av denne bebyggelsen er bevart i dag. (Foto: Byantikvaren 2017)

  • Bakbygninger i den tette trehusbebyggelsen i Kirkebukten. (Foto: Byantikvaren 2017)

  • Murhus fra mellomkrigstiden langs Håsteins gate. Arkitekt var Victor Gjelvik. (Foto: Byantikvaren 2017)

  • Noen få hus fra den tidligste bebyggelsen unnslapp brannene på 1880-tallet, og er i dag bevart like nord for Laksevåg kirke. Dette er små trehus i en tett og uregelmessig plassering. (Foto: Byantikvaren 2017)

Laksevågs historie del 7:

Trehusbebyggelsen i Gamle Laksevåg

Den eldste, verneverdige, tette trehusbebyggelsen i Kirkebukten utgjør den eldste urbane bebyggelsen på Laksevåg. En bebyggelse som har mange likhetstrekk med de gamle trehusmiljøene i Nøstebukten, Skuteviken og Sandviken.

Tekst av Heming Hagen, antikvar ved Byantikvaren i Bergen kommune, og Askeladden, Riksantikvarens kulturminnedatabase. Tilrettelagt av Tonje Geithus i Sydvesten

Det er først og fremst fremveksten av industrien som på ulike måter har satt sitt spesielle preg på Laksevågs bebyggelse. Småbrukene, lystgårdene og naustmiljøene som hadde preget Laksevåg-bygden ble gradvis byttet ut med arbeiderboliger og virksomheter i forbindelse med skipsfart og industri.

Dermed utviklet Indre Laksevåg seg fra et strandsted til et klassedelt industrisamfunn med trangbodde arbeiderboliger i en tett, urban struktur nær verftsindustrien. Den tette trehusbebyggelsen i Kirkebukten utgjør den eldste urbane bebyggelsen på Laksevåg. Utover 1900-tallet vokste bebyggelsen ut av verftsområdene ved sjølinjen, og oppover fjellsidene.

Fra strandsted til by
Den eldste bebyggelsen på strandstedet var selvgrodd. Mellom knausene ned mot Damsgårdsbukten vokste det fra midten av 1800-tallet frem et uregelmessig og mangeartet bygningsmiljø med små, frittliggende trehus i en etasje, oppført i en tett struktur. Husene ble gjerne bygget av skipstømrerne ved verftene tett ved arbeidsstedet, mange inne på selve verkstedsområdene. Dette var en naturlig og miljøskapende arealdisponering og det som er bevart av denne bebyggelsesstrukturen i dag, vitner om at verftene var fundamentet i stedets liv.

Flere av bolighusene hadde utleiedel, og i mange av kjellere ble det drevet småindustri og håndverk. Omkring 1880 lå det mellom 60 og 70 hus på strekningen fra Jansonmarken til tørrdokken på Tørrisneset, med Jansons reperbane som brannfarlig midtpunkt.

Trangboddhet
Trangboddhet ble et vedvarende sosialt problem etterhvert som befolkningen økte. Mot slutten av 1800-tallet løste verks- og verftseierne de mest akutte problemene med å oppføre tre store arbeiderboliger med mange leiligheter. Den største, «Boligen», ble oppført i 1864 like inntil skipsverftene i Sørevågen og hadde 30 leiligheter. Ingen av disse store boligkompleksene er bevart i dag.

Småhusmiljøer
Den tidlige bebyggelsen bestod av små hus i hovedsakelig en etasje i en uregelmessig plassering og gruppering. De ble i likhet med samtidige småhusmiljøer i Bergen, utformet etter en tradisjonell, urban byggeskikk som var rådende på Vestlandet i perioden. Etter hvert fikk de større trehusene trekk fra sveitserstilen med store takutstikk og utskårne sperreender. Dette gjelder husene oppført både før og etter 1900. Hus oppført etter 1900 får mer preg av jugendstil i volumoppbyggingen, men mange har likevel typisk sveitsertak. Samlet sett har den gamle trehusbebyggelsen mange likhetstrekk med de selvgrodde trehusmiljøene på Nordnes, Skuteviken og Sandviken.

Herjet av branner
Laksevåg ble herjet av to store branner i 1880-årene. Etter den første brannen i 1885, som raserte 13 hus, ble bebyggelsen gjenetablert på samme måte som tidligere ettersom man fryktet at en ny regulering ville føre til vansker for arbeiderene med å anskaffe seg de nye boligene etter en eventuell regulering. Etter en større brann i 1889, hvor 34 hus strøk med, ble en tidsmessig regulering av sentrum besluttet. Noen få hus like nord for kirken unnslapp brannen og er i dag bevart.

Bredere gater
Strandstedet fikk etter omreguleringen bredere gater og en høyere og mer bymessig bebyggelse. Området ble fortettet med leiegårder i tre, oppført i to til fire etasjer langs gateløpene Damsgårdsveien, Damsgårdsallmenningen og Skolegaten. Slik ble den eksisterende bebyggelsen strukturert i tre ujevne kvartaler. Foran bebyggelsen langs sjøkanten lå det sjøboder og brygger. Den siste sjøboden i Kirkebukten, Florvaag bruk boden fra 1700-tallet, ble revet i 1981.

Første brannallmenning
Nyreguleringen etter brannen innebar også at den store reperbanen midt i bebyggelsen ble fjernet og en ny gate ble etablert, Baneveien. Gaten ble senere omdøpt til Jansonsgaten. En ny etablering var en tversgående brannallmenning, ned mot sjøen, sentralt i bebyggelsen. I enden av allmenningen lå Larsabryggen, som lenge var et sentralt midtpunkt og landingsted i bebyggelsen. Damsgårdsallmenningen regnes for å være den første og eneste brannallmenningen som har blitt etablert utenfor Bergen sentrum.

Kulturmiljø
I dag er det tette trehusmiljøet i gamle Laksevåg et av våre bevarte trehusområder med svært høy verdi som samlet kulturmiljø. Flere av bygningene har byggeskikkverdi som eksempel på vestnorsk, urban trehusbebyggelse fra 1800-tallet, med røtter lengre tilbake i tid. Dette er en samling hus som tidligere var vanlig i Bergen, men som begynner å bli sjeldne fordi de har brent, revet eller fordi de er vesentlig bygget om. Bygningsmiljøet må ses i sammenheng med den historiske verftsindustrien langs sjølinjen, og har høy aldersverdi, arkitektonisk verdi, miljøverdi, og verdi som samlet kulturmiljø. Mange av husene i trehusmiljøet er registrert i SEFRAK-registeret, et landsdekkende register over eldre bygninger og andre kulturminner i Norge.

Mellomkrigstiden
I mellomkrigstiden forutsatte en ny reguleringsplan fra 1925 at hele den tette bebyggelsen ved Kirkebukten skulle saneres, og en ny og tidsriktig bebyggelse oppføres. Selv om saneringen aldri ble gjennomført, har nye boligstrøk og veier fulgt reguleringsplanens intensjoner. Et annet grep i 1925-planen var å opprettholde landskapsrommet med grønne marker fra Damsgård hovedgård ned til sjøen. Dette har i stor grad blitt videreført frem til i dag.

Laksevågneset
I tillegg til bygningsmiljøet ved Kirkebukten, oppstod det også et trehusmiljø i andre del av 1800-tallet i Nordrevågen på Laksevågneset. Dette var en tett trehusbebyggelse med arbeiderboliger i tilknytting til verksvirksomheten i Søndrevågen og en stor reperbane på Laksevågsneset. Bygningsmiljøet ble utradert i krigsårene som følge av tyskernes byggevirksomhet og alliert bombing. I dag preges Laksevågsneset av ubåtbunkeren «Bruno» med høy verneverdi som krigsminne, og større næringsbygninger og anlegg fra etterkrigstiden uten erkjent verneverdi.

ARTIKKELSERIE OM LAKSEVÅGS HISTORIE

1. Lystgårdene 
2. Villastrøket på Øvre Damsgård
3. Verfts- og industrimiljø
4. Arbeiderboligene i mellom - og etterkrigstiden
5. Krigsminner del 1: Ubåtbunkeren «Bruno» og verkstedområdet i Sørevågen
6. Krigsminner del 2: Mannskapsleirene
7. Trehusbebyggelsen i Gamle Laksevåg

Andre saker