Minneord over Sverre Toralf Blakstad

Levd liv kan forståes som en reise som blir preget av livets mangfold og virkelighetens lover. Vi tar hele tiden med oss erfaringer, inntrykk og minneverdige opplevelser, gode som mindre gode.

Friidrett er en individuell idrett, men ofte leter vi etter det som binder oss sammen i et fellesskap. Vi har bruk for sosiale situasjoner der det kan samtales på tvers av det som måtte være skillelinjer - en plattform for samtale og kontakt.

Sverre var aktiv i veteranfriidretten fra fylte 35 år og oppover i livsløpet. Han elsket konkurransen, med seg selv og andre – den motiverende kampen om små og store mål, den som driver oss til innsats og belønning. Han snakket ofte om å kunne få gjenoppleve noen av tidligere dagers resultater – ikke helt, men tilnærmet - som en kortvarig lykkefølelse. Han anerkjente nok alderens begrensninger, og var klar over at det skulle koste mye av innsats og trening for å nå målene. Konkurransen – kappestriden med andre veteraner, var det viktige bindeleddet og den kreative inspirasjonen.

På trening og i konkurranser, og ellers når veteraner møtes, er den gode samtalen av en spesiell verdi. Slike samtaler utvikler respekt og samhold, og motvirker ensomhet der man brenner inne med sine problemer. Man er aldri alene i et veteranfriidrettsfellesskap. Sverre var alltid en sann venn av veteranfriidretten – stødig, lojal og reflektert. Han bidro ved sin blotte tilstedeværelse og sitt gode humør til å skape god stemning på våre arrangementer.

Som utøver var Sverre innom de fleste friidrettsøvelser, der høyde var en av favorittene. Etter hvert fant han spesiell glede i de ulike kastene, og oppnådde sent i karrieren oppsiktsvekkende resultater. Men også de små fremgangene gav optimisme og livsmot. Han oppgav aldri troen på en fremtid i veteranfriidretten, og investerte sent i livet i personlige kastredskaper.

Veteranfriidretten ble en motvekt mot tunge tanker som meldte seg da sykdommen begynte å herje i kroppen hans. Evnen til å holde ut ble både terapi og et mål. Veteranfriidretten må være noe av forklaringen på at han i 14 år kunne holde ut i kampen mot den livstruende sykdommen. En god hjelp har det vært at også hans kone, Herborg, var knyttet til denne idretten. Vi sitter igjen med gode minner ved reisens slutt.

Takk – Sverre!

 

Veteranutvalget i HIK, Kjell Fossen (leder)

Andre saker