• Liv-Wigdis Løvvik gikk bort fredag 5. februar. (Foto: Privat).

Minneord om Liv-Wigdis Løvvik

I morgentimene fredag 5. februar nådde den usigelige triste meldingen oss; Liv var gått bort. Klokken 04:45 var kampen mot kreften, diagnostisert som trippel, negativ brystkreft med spredning, over.

Mitt vennskap med Liv startet via Carl. Som kollega og etter hvert nær venn tidlig på -90-tallet, møtte jeg, sammen med mine 2 barn, Liv og Carl til nyttårsfeiring i 1995. De to hadde funnet hverandre det samme året, og inviterte til nyttårsfeiring i Kalfaret i Bergen.

Liv ble raskt en person jeg kunne forholde meg til: Åpen, inkluderende, et skarpt blikk, klar tale og en som inviterte til gode samtaler. Liv og Carl, som begge hadde barn fra før, valgte senere å få 2 barn sammen; Carl Marcus høsten 1997 og Millie i januar 2000. Liv hadde blitt mor allerede i 1990, da hun fikk Martine. Etter hvert fant familien veien til eget hus i Stokkedalen på Bønes. Mens Carl holdt fast i mangeårig jobb i finans og forsikring, oppsøkte Liv nye jobbutfordringer. Utdannet som siviløkonom ved NHH sent på 1980-tallet, sto hun på en solid faglig plattform.

Yrkeslivet omfattet bl.a. rektor-stilling ved Kyrreskolen i Bergen, jobb i selskapet Berlitz i Fyllingsdalen og stilling som kontrollsjef hos Kemneren i Bergen. Høsten 2007 søkte Liv jobb som rådmann i Kvænangen i Nord-Troms. Med oppvekst i Hammerfest, følte hun ”dragning mot nord”.

Vi markerte turen nordover med en vennemiddag før jul i 2007. Selv hadde jeg takket ja til ny jobb fra 1. januar 2008 – vi ønsket hverandre lykke til med nye oppgaver i det kommende nye året.

Det ble 5 år i Kvænangen for Liv. Hun bodde på Sørstraumen, som ble hennes ”andre hjem”.

De som fulgte Liv på sosiale medier, ble godt oppdatert. Da åremålsjobben nordpå tok slutt – beskrev hun det på Facebook; som vanlig åpen og dønn ærlig. I alle fall gikk flyttelasset tilbake til Bergen.

Så dukket en ny jobbmulighet opp. Denne gang i Bergen kommune, der Liv frem til høsten 2018 var sjef ved økonomiavdelingen i Plan- og bygningsavdelingen. Og fikk ansvar for 220 medarbeidere. 

Sommeren 2017 søkte Liv på rådmannsstilling i Austrheim kommune i Nordhordland. Selvfølgelig fikk hun jobben, noe avisen ”Strilen” kunne fortelle alt 11. juli det året.

11. oktober 2018 hadde Liv første arbeidsdag i Austrheim. Hun skrev på Facebook at hun gledet seg til fortsettelsen. Men knapt hadde hun blitt varm i stolen, før hun ble innhentet av en fryktelig melding. 

Lørdag 12. januar 2019 fikk jeg en sms fra Carl; kunne vi tenke oss å treffe Liv og ham på cafè i byen samme dag? Der fortalte Liv om beskjeden hun hadde fått før jul; hun hadde fått kreft. Tankene fôr gjennom hodene våre. Det hørtes så urettferdig ut at noe slikt skulle skje utadvendte, engasjerte Liv!

Selv tenkte hun mest på barna, på Carl og nærmeste familie – samt nye kolleger i Austrheim.

Vi som hadde henne som god venn, tenkte også vårt. Minner fra trivelige middager, f eks. fra to egne bursdagfeiringer, i 2017 og 2019, dukket opp. Og gode minner om en praktfull dag med Liv og eldstedatter Martine, fra langfredag i Malaga under påskeprosesjonen i 2016 dukket opp. 

Mandag 2. november 2020 kl 13.26 ble jeg oppringt av Carl. Det var ikke lenger håp om at Liv skulle bli frisk av den krevende, nær to år lange krefthistorien som hadde rammet henne.

- Livs ønske er at du skriver et minneord når alt er over, lød budskapet. Jeg bekreftet at det kunne jeg gjøre. Senere hadde jeg en lang, god – og siste – telefonsamtale med Liv. Som fortsatte i jobben i Austrheim. I korona-tiden var hun selvsagt i full sving, og aktet slett ikke å gi opp noe som helst.

Så kom den tunge meldingen fredag 5. januar.

Liv, født på frigjøringsdagen 8. mai – i 1960, hadde måttet gi tapt i sin livs mest krevende kamp. 

Nesten 2500 venner på Facebook, fra tidligere arbeidsforhold og et stort lokalpolitisk miljø – der hun i to perioder også satt som representant for AP i Bystyret i Bergen, fulgte med henne hele veien.

Utover høsten 2020 forsto vi nok at pilene ikke lenger pekte riktig vei. Men Liv ga seg aldri, Hun førte en utrettelig kamp for alle som var i en tilsvarende situasjon. Underveis tok hun i bruk alle mulige midler, bl.a. fikk hun TV2 til å lage reportasjestoff om den livsviktige kreft-saken.

Liv, for meg var du et ekte medmenneske. Full av empati og omsorg, dypt involvert og engasjert – på jobben og i ditt private liv. Nå føles det tomt. Samtidig er det godt å kjenne på et vennskap som vokste seg sterkt over en periode på 25 år. I dag går tankene til dine nærmeste, som står tilbake uten deg.

Så brutalt, meningsløst og tomt, kan livet være. 

Jeg lyser fred over ditt minne!

 

Din gode venn

Øyvind Nicolaysen

Andre saker