– En sigar, Mr. Larsen?
– Ja, takk.
– En liten forfriskning også?
– Ja, takk!
Shetlands-Larsen forsto at noe helt spesielt var i gjære da han ble innkalt på kontoret til major L.M. Mitchell en flott solskinns-ettermiddag i august 1942.
Mitchell, som var øverste sjef på Scalloway-basen, hadde nettopp returnert fra et møte i Admiralitetet i London.
Larsen var klar over at dette ikke var noe vanlig rutineoppdrag han hadde i vente.
– Basen vår har fått forespørsel om et spesialoppdrag som er underlagt den strengeste hemmelighet. «Tirpitz» skal settes ut av spill. I sommer har vi klart å utvikle en helt ny type miniubåt, men aksjonsradiusen er begrenset. Derfor må miniubåtene fraktes nær opp til målet. Winston Churchill har gitt oppdraget den aller høyeste prioritert.
Gledet seg
– Det er vel unødvendig å fortelle Dem risikofaktoren ved å lede oppdraget. Sjansen for å overleve er minimal. Tar De jobben, forresten Mr. Larsen?
Mitchell hadde en viss nervøsitet i stemmen da han forsøkte å se rett inn i øynene på Larsen. For Mitchell ville det være et prestisjenederlag å måtte si fra seg oppdraget. Mitchells bekymring var fullstendig ubegrunnet.
Sittende overfor seg hadde han en mann som trivdes best når utfordringene virket uoverkommelige og situasjonen fullstendig håpløs. Det var også Mitchell klar over. Derfor hadde han i samråd med basesjef Howard og Admiralitetet plukket ut denne fåmælte nordmannen som alltid var til å stole på.
Endelig!
Mitchell hadde også fått et tips fra Howard om at Larsen i en forbi passiar på vårparten spurte om det ikke snart var mulig å sette inn et angrep for å få skadet rorsystemet på «Tirpitz», slik at skipet måtte gå til land for å reparere. Det ville legge mulighetene åpne for en kommandoaksjon mot skipet.
Riktig nok måtte Larsen nippe til glasset etter Mitchells spørsmål, men utelukkende for å renske stemmebåndet og strupen til et klarest mulig svar:
– Når kan vi komme i gang?
Larsen jublet inni seg. Endelig en skikkelig jobb å gjøre som kunne gi etterdønninger langt inni Hitlers hovedkvarter i Berlin! Og en uforglemmelig nesestyver til resten av nazidjevlene.
Sjokk
Dette var noe helt annet enn de mer eller mindre rutinepregede oppdragene med å levere våpen og agenter. «Admiral von Tirpitz» var den tyske marines stolthet og trumf i det viktige slaget om Nord-Atlanteren, samtidig som det var de alliertes store skrekk. Det slo ned som et sjokk i Admiralitetet da «Tirpitz» angrep konvoiene første gangen. Vel var de klar over at tyskerne hadde denne flytende festningen under bygging i Hamburg omringet av kraftig luftvernskyts, men at «Tirpitz» hadde klart å komme seg ubemerket ut i åpent hav var en gåte. Saken var at «Tirpitz» hadde blitt buksert gjennom Kielkanalen en tåkefull natt og hadde klart å komme seg ut i Nordsjøen. I spann med søsterskipet «Bismark» som hadde nesten like stor slagkraft, gjorde de ødeleggende innhogg i konvoitjenesten mellom USA og Murmansk.
Sjøkrigeren med ti liv
Livsnerven
Dette var selve livsnerven for Sovjets kamp mot å stagge den tyske fremmarsjen på Østfronten. «Tirpitz» som var på hele 52.600 tonn, var utstyrt med åtte 38 cm kanoner og fire rekognoseringsfly. Skrog og dekk var pansret for å kunne tåle de kraftigste torpedoer og bomber, med andre ord ugjennomtrengelig.
Med en fart på utrolige 31 knop var «Tirpitz» i stand til å nå raskt frem til konvoiene fra sine skjulesteder i fjordene i Finnmark og på Svalbard.
I London ble det jobbet på spreng med å tyde kodene fra «Tirpitz» for å kunne følge dens bevegelser. Flere tusen telegrafister, vitenskapsmenn, lærere, psykologer og oppfinnere var satt på oppgaven.
Etterretning i Bergen
I et brev til Lord Ismay skrev Winston Churchill:
«Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy som er i stand til å holde fire britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskipene som blir holdt tilbake i Atlanterhavet i frykt for å bli senket av «Tirpitz». Jeg betrakter saken av aller høyeste viktighet og betydning. Den sjøstrategiske situasjonen over hele verden vil bli endret ved å uskadeliggjøre «Tirpitz», og herredømme til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld».
Helt uventet løp det inn en melding til Admiralitetet 22. januar 1942.
– «Tirpitz» ligger i Åsenfjorden nord for Trondheim.
Denne overraskende ilmeldingen ble sendt fra «Theta»- gruppen som hadde installert seg i et hemmelig rom i Enhjørnings-gården på Bryggen.
RAFS rekognoseringsfly var raskt på vingene over Trondheimsfjorden. Fotografiene tydet på at giganten var skadet og lå der for reparasjon. I ettertid viste det seg faktisk å være tilfelle. Under en trefning med en russisk ubåt, hadde «Tirpitz» fått problemer med styremekanismen.
Den opprinnelige planen var å angripe «Tirpitz» med torpedofly fra hangarskip og tunge bombefly, men det viste seg at skipet var beskyttet av seks destroyere. I tillegg lå 14 motorbåter klar for å røyklegge hele Åsenfjorden. Derfor kunne aksjonen blitt resultatløs.
Knekket koden
Nå hadde man dessuten klart å knekke koden mellom «Tirpitz» og hovedkvarteret. Dermed var det mulig å kunne følge skipet fra time til time.
I stedet utarbeidet man en smartere plan. To to-tonns miniubåter skulle ta seg ubemerket gjennom ubåtnettene rundt «Tirpitz» og feste sprenglegemene på skipssiden.
Skipet ble liggende i Åsenfjorden utover sommeren.
Det gikk to måneder til å lage forskjellige anordninger og forsterkninger på «Arthur». Da det var gjort måtte de drille inn jobben.
På et tokt var det vanligvis seks til åtte personer med, men på denne risikofylte jobben tok han med bare tre pluss de seks engelskmennene som skulle operere miniubåtene.
– Jeg kan ikke røpe oppdraget, men det er stor sjanse for at vi ikke kommer tilbake, sa han til Palmar Bjørnøy, Johannes Kalve og Roald Strand. Ingen trakk seg av den grunn.
Stolte på Leif’en
– Det var en litt rar beskjed å få, men vi stolte alltid på Leif’en. Vi visste at han hadde minst to planer klar for å komme seg velberget ut av alle situasjoner. Leif’en var ikke akkurat kjent for å være av den rådløse typen, forteller Johannes Kalve.
Planen var at etter fullført oppdrag skulle «Arthur» senkes og mannskapet samles i en hytte på Frosta. Der skulle de dele seg i to grupper og bli lost over grensen til Sverige av kjentmenn.
«Arthur» la av gårde 26. oktober 1942. Da båten begynte innseilingen til Trondheimsfjorden, ble de seks engelske ubåtoperatørene plassert i et falsk skott i lasterommet.
Da var også de to miniubåtene heist over bord og montert på slep etter en stålwire som igjen var festet til en spesialordning i skutebunnen.
De falske lossepapirene for- talte at «Arthur» gikk i kystfart med brensel. Lasterommet var derfor fylt opp med sekker av tørket torv.
Snarrådighet
Etter en stund dukket en vaktbåt opp med kurs for «Arthur».
Skuten ble nøye saumfart, men til alt hell ble ikke det hemmelige skottet der de seks engelskmennene oppholdt seg oppdaget.
Ei heller miniubåtene, men en av de unge tyske vaktpostene fikk en farlig «saueskinn» da han kikket langs den ene skipssiden.
Hadde han oppdaget ubåtene?
I det han snur seg mot en matros ombord og skal fortelle noe, oppfatter Kalve situasjonen.
Med en Austevolls-fiskers presisjon kaster han trossen mot den unge tyskeren. Tauet kveiler seg rundt halsen hans. Han blir stående som en levende fortøyningspåle til allmenn latter, spesielt tyskerne lo godt.
Unggutten ble så flau at han ikke sa et eneste ord.
– De lattermilde tyskerne ønsket oss god tur videre. De skulle bare visst hvilket ærend vi hadde, sier Kalve.
Dessverre hjalp ikke de tyske lykkønskningene.
Forliste under jomfruturen – jaktet på av store tyske styrker
Slet seg
«Arthur» var bare en times gange fra målet da det blåste opp til høststorm i Trondheimsfjorden. Plutselig gikk det to rykninger gjennom båten.
– Faen i helvete!
Shetlands-Larsen klarte ikke å skjule sin forbitrelse. Han kjente med en gang hva som hadde skjedd.
Så nær, men likevel så langt borte fra målet likevel!
Han sendte en av dykkerne ned for å se hva som hadde skjedd.
Bolten i det såkalte krigsøyet hadde ikke tålt påkjenningen. Med andre ord materielltretthet som ingen kunne lastes for.
– Det var et nederlag å ikke kunne utføre oppdraget som så mange mennesker hadde nedlagt så mye flid i å få gjennomført.
For besetningen på åtte mann var det kun en ting å gjøre: senke skuten og ta seg over til Sverige gjennom de trønderske skogene og heiene. Det ble en strid tørn, spesielt for engelskmennene og newzealenderen. De var ikke vant med å vasse til skrevs i snø.
Etter en uke på marsj, nærmet det mer eller mindre utmattede følget seg grensen.
Skjøt tysker
I ettermiddagsskumringen hørte de ordet «halt!» og kikket rett inn i munningene på et maskingevær og en pistol. Ingen hadde muligheter til å få opp lugeren fra baklommen. Ble de tatt, ville det være ensbetydende med lidelsesfull tortur, etterfulgt av henrettelse.
Shetlands-Larsen satset alt på ett kort da mannen med maskingeværet førte det nærmere mot ansiktet hans.
Med en tigers spenst og lynende hurtighet kastet han seg gjennom luften og lempet de to tyskerne over ende.
Billy, den ene av ubåtmannskapet, trakk lynraskt og skjøt den ene tyskeren. Den andre rakk å skyte i blinde mot følget i det han rullet seg over snøkanten og forsvant i ettermiddagsmørket.
Den brutale manndomsprøven
Henrettet
Evans ble truffet i leggen og skadet alvorlig. Han ble raskt klar over at han ikke klarte å bli med videre og oppfordret derfor de andre til å komme seg av gårde før flere tyskere kunne komme til stedet.
De måtte forlate ham, men trodde at han ville bli behandlet som krigsfange etter Genèvekonvensjonen.
Senere da de kom tilbake til Shetland, fikk de vite at Evans var blitt tatt til fange og brakt til hospital.
Da han var tilstrekkelig frisk, brakte tyskerne Evans ut i skogen og skjøt ham sammen med åtte kanadiere som ble tatt til fange etter at de måtte nødlande i de trønderske skoger.
Drapet på Bob Evans var et av hovedanklagepunktene mot admiral Dønitz i Nürnbergprosessen etter krigen.
Nytt forsøk
Men jakten på «Tirpitz» fortsatte med uforminsket styrke.
Våren 1943 var Larsen og mannskapet i trening igjen med nye miniubåt-forsøk. Nå hadde «Tirpitz» gjort flere tokt igjen, og hadde base i Altafjord.
Denne gangen var det i planene å bruke tre ubåter en del større enn de som ble brukt første gangen.
Det viste seg at «Bergholm» hadde for dårlig trekkraft og at et oppdrag ville bli for risikofylt.
Mini-ubåtene ble derfor fraktet nordover av en vanlig ubåt. To av miniubåtene kom seg frem til «Tirpitz» og monterte en kraftig ladning.
Denne gangen ble stoltheten hardt skadd, og ikke egnet til kamper i åpent hav igjen. I stedet ble «Tirpitz» tauet til Kvaløya utenfor Tromsø for å tjenestegjøre som et flytende fort.
22. november lyktes de omsider å gjøre kål på «Tirpitz».
RAF-fly med base på Kola slapp hundrevis av spesialbygde 6 tonns bomber fra 5.000 meters høyde mot skipet. Påkjenningen ble for stor for kjempen.
«Tirpitz» veltet og ble liggende med kjølen opp. Den vanvittige jakten var over.
Serie om Shetlands-Larsen
Leif Andreas Larsen var den mest kjente i Shetlandsgjengen under andre verdenskrig. Han ble en av de høyeste dekorerte allierte soldater og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.
Larsen ble født i Sandviken 9. januar 1906. I 1932 flyttet han sammen med foreldrene til Fyllingsdalen, hvor de bygget en bolig der den nåværende Fyllingsdalshallen står. Senere, etter krigen, bygget Shetlands-Larsen selv sitt hus på haugen bak.
Sydvesten vil framover publisere en serie om dramatiske hendelser i Shetlands-Larsens liv.
Serien er skrevet av den avdøde Sydvesten-redaktøren- og journalisten Kjell Vidar Kalvik, og ble publisert i Sydvestens papirutgaver i 1999. I 2023 er den tilrettelagt av Sebastian Waage Mossestad.