Leif A. Larsen ble født i Sandviken 9. januar 1906. Moren var dansk, mens faren kom fra Os. Til sammen fikk de 12 barn.
14 år gammel begynte Leif på den mekaniske forskolen, og to år senere reiste han til sjøs. Han var ute på verdenshavene i syv år før returen til Bergen. De neste årene jobbet han som kystskipper på Vestlandet og førte en stund en båt på Bergens havn.
I 1932 flyttet han sammen med foreldrene til Fyllingsdalen, hvor de bygget en bolig på tomten hvor den nåværende Fyllingsdals-hallen ligger.
I 1939 vervet han seg til den finske vinterkrigen og kjempet mot russerne til april 1940. Våren 1940 deltok Larsen i kampene på Østlandet. Etter kapitulasjonen kom han tilbake til Bergen og tok seg jobb ved blikktrykkeri.
Høyt dekorert
I februar 1941 flyktet Leif A. Larsen sammen med fem andre med skøyten «Motig I» fra Nordhordland til Shetland. Senere krysset han Nordsjøen 52 ganger med våpen, agenter, sabotører og flyktninger. Med sin innsats mot det tyske krigsmaskineriet reddet han mange mennesker fra den sikre død.
Hos engelskmennene fikk Shetlands-Larsen tidlig en høy stjerne. Selveste Admiralitetet i London betraktet den sindige nordmannen med det revelure krigsinstinktet, som av sine absolutt viktigste agenter.
Tyskerne satte en høy pris på hodet hans, men den drevne sjøulken klarte alltid å smette seg unna som en ål, når de trodde han var fanget i garnet. For innsatsen for de allierte ble Shetlands-Larsen tidenes mest dekorerte sjøoffiser.
Skipper
Allerede på Shetlands-Larsens første tokt ble det dramatisk. Han var da styrmann. «Nordsjøen» forliste utenfor Grip i forbindelse med mineutlegging. Mannskapet måtte flykte over land, og takket være Leif A. Larsens kaldblodighet og skuespillerevner kom de seg velberget over til Shetland igjen, etter å ha hatt hundrevis av tyske soldater halsende etter seg i to uker.
Ledelsen av Scalloway på Shetland, forsto at de hadde å gjøre med en mann utenom det vanlige. Han fikk sporenstreks ansvar for en egen båt. På neste tur kom «Arthur» ut for den verste Nordsjø-orkanen i manns minne. Alle antok at båt og mannskap for tapt, men etter fem søvnløse netter bakset Shetlands-Larsen den sønderknuste skuten trygt i havn.
Dramatikk
Den aller mest dramatiske hendelsen fant sted i 1942. Da ble skøyten «Bergholm» angrepet av to tyske fly 25 kvartmil utenfor Ålesund. Etter 35 minutters kamp mot overmakten og bare med en Lewis-gun og et maskingevær å forsvare seg med, ble begge flyene skutt i brann, men skuten sank. Fire av de syv ombord var så skadet at de ikke klarte å ro. De tre andre tok seg av den slitsomme jobben.
Nok en gang lurte Shetlands-Larsen seg i havn, selv om de ble angitt av en nazi-skipper de traff langt til havs. I tre uker lå de i dekning i en kjeller, før de ble hentet av MTB. Denne turen ble det siden laget film om, hvor karene i Shetlandsgjengen spilte seg selv.
«Tirpitz»
En av krigens mest vågale sabotasjeforsøk ble iverksatt av Leif A. Larsen. Med fiskeskøyten «Arthur», skulle Larsen og hans mannskap ta seg inn i Trondhjemsfjorden, sjøsette to miniubåter og ta seg forbi ubåtnettene som beskyttet slagskipet «Tirpitz», feste ladninger til skipssiden og så komme seg unna.
Uheldigvis gikk oppdraget i vasken da det blåste opp til storm utenfor Trondheim. Begge miniubåtene som var festet under «Arthur» slet seg. Skøyten måtte senkes og mannskapet flykte i dyp snø til Sverige. Igjen ble Shetlandsgjengen angitt og fikk tyske soldater etter seg. To soldater som kom overraskende på dem, ble satt ut av spill av presise karatespark av Shetlands-Larsen, og de kom seg av gårde i nattemørket.
Raskere båter
Tapene til Shetlands-gjengen ble etter hvert omfattende. Til sammen omkom 321 mennesker i forbindelse med operasjonene rundt den illegale Nordsjø-trafikken. De sentgående fiskeskøytene var et lett bytte for de tyske flyene. De allierte vurderte å gi opp trafikken, men Shetlands-Larsen nektet å la seg kue.
Han mente løsningen lå i raskere båter med kraftigere båter med kraftigere bestykning. Sommeren 1943 ble tre amerikanske jagere hentet til Shetlands-gjengen. De ble døpt «Hitra», «Vigra» og «Hessa». Larsens vurdering var riktig, og etter at disse raske og manøvreringsdyktige båtene ble satt inn i Nordsjø-trafikken, omkom ikke en eneste mann!
Misunnelse
To uker før krigen var over, ble Leif A. Larsen forsøkt lurt i et bakhold i Solund. Men den vaktsomme hjernen ante ugler i mosen og lurte seg unna, igjen!
Etter krigen gikk han inn i marinen. Han fikk løytnants grad allerede i 1945. I 1953 ble han kapteinløytnant, men der stoppet den militære karrieren. Offisielt het det seg at Larsen var fargeblind, men mange mener at sannheten var det var misunnelse som stoppet videre avansement. Shetland-Larsen gikk siden over til privat næringsvirksomhet.
Skuespiller
I 1947 ga Fritjov Sælen ut en biografi om Shetlands-Larsen. Boken ble oversatt til åtte forskjellige språk, og solgte i et opplag på 500 000 eksemplarer. I 1952 spilte Larsen seg selv i hovedrollen i filmen om de dramatiske krigsårene med Shetlands-gjengen. Han var faktisk en god skuespiller, det hadde han også bevist ved flere anledninger under krigen. Et talent som var en medvirkende årsak til at han og mange andre overlevde.
Shetlands-Larsen døde på Fyllingsdalen sykehjem etter en lengre tids sykeleie, 12. oktober 1990. Han ble begravet på Fyllingsdalen kirkegård. I den ærverdige engelske avisen «Times» fem dager senere (17. oktober), fikk Leif A. Larsen nekrolog en hel side. Det var ikke får rosende ord som ble tatt i bruk. Alle var sanne, og alle var fortjente.
Serie om Shetlands-Larsen
Leif Andreas Larsen var den mest kjente i Shetlandsgjengen under andre verdenskrig. Han ble en av de høyeste dekorerte allierte soldater og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.
Larsen ble født i Sandviken 9. januar 1906. I 1932 flyttet han sammen med foreldrene til Fyllingsdalen, hvor de bygget en bolig der den nåværende Fyllingsdalshallen står. Senere, etter krigen, bygget Shetlands-Larsen selv sitt hus på haugen bak.
Sydvesten vil framover publisere en serie om dramatiske hendelser i Shetlands-Larsens liv.
Serien er skrevet av den avdøde Sydvesten-redaktøren- og journalisten Kjell Vidar Kalvik, og ble publisert i Sydvestens papirutgaver i 1999. I 2023 er den tilrettelagt av Sebastian Waage Mossestad.