– I ettertid forstår jeg at turen til det hinsidige ikke hadde kommet til meg, sier Shetlands-Larsen.
20. mars 1943 ble «Bergholm», som ble ført av Shetlands-Larsen, angrepet av to store tyske fly i havet ca. 160 kilometer utenfor Frøya, og skutt i senk etter et hardt slag som pågikk i 35 minutter.
Shetlands-Larsen hadde overtatt «Bergholm», som var en islandsk fiskebåt, etter at han måtte oppgi «Arthur» i forbindelse med det mislykkede sabotasjeoppdraget mot «Tirpitz». Dvs. helt mislykket var det ikke, man fikk verdifull etterretningserfaring i løpet av toktet og den påfølgende flukten til Sverige.
Klar til kamp
Da «Bergholm» ble angrepet var båten på retur etter en våpenleveranse til Linge-karen Sjøberg i Træna der han drev med organisering av militærgrupper.
Båten var nesten midtveis tilbake til Scalloway-basen da et tysk rekognoseringsfly oppdaget dem. Da flyet gjorde en sirkel over «Bergholm» og satte kursen for land igjen, var det bare å gjøre seg klar til et tysk flyangrep.
De lå for langt til havs til å late som om de var vanlige fiskere. De tyske flygerne hadde lært seg triksene etter hvert. Spenningen nå besto i hvor mange fly som ville komme utover. Shetlands-Larsen tippet to.
«Bergholm» ble rigget til kamp, men var heller å sammenligne med et hjelpeløst eggeskall duvende langt til havs.
Men skinnet kan bedra. De to Colt-mitraljøsene som ble løftet opp av oljefatene visste å bite fra seg. Etter våpnene var rigget til, beordret Shetlands-Larsen mannskapet under dekk for å spise, men bare passelig.
Sjøkrigeren med ti liv
Mot alle odds
– Gjennom mat får hjernen tilført frisk energi. Vurderingsevnen blir derfor bedre og kampmoralen øker, mente han.
Det som skjedde de neste tre døgnene er likevel mest et bevis på at frihets- og overlevelsesvilje overgår all krigsskole-logikk. Men så hadde heller aldri Shetlands-Larsen avtjent verneplikten. Innkallingsordren ble sendt til en annen Leif A. Larsen i Bergen som møtte til sesjon ett år for tidlig.
«Bergholm» hadde alle odds mot seg. Det mest betenkelige var at styrehuset ikke var bekledd med jernplater slik vanen var på skøytene. Skipperen var derfor svært utsatt for å bli beskutt.
Dirrende spenning
Sent på ettermiddagen dukket to fly opp i synsranden.
Fra «Bergholm» ble flyene fulgt i dirrende spenning. Våpnene var i posisjon og fingeren lå klar på avtrekkeren.
På broen reiste reven bust og krummet nakken – klar til sitt livs viktigste kamp. Med sammenbitte øyne fulgte Shetlands-Larsen den minste bevegelse til de to flyene. Han spente den muskuløse kroppen, klar til å manøvrere i posisjon slik at skytterne ombord skulle få best mulig vinkel til å få inn en fulltreffer.
Langdistanseflyene tok en forsiktig runde rundt båten, klar til å sette sine giftige tenner i byttet. Dødsspillet var i gang. Situasjonen virket håpløs for «Bergholm», men ikke for den kaldblodige skipperen.
– Fyr!
Larsen brølte ut ordren da han oppdaget at den første bomben ble sluppet mot båten.
Forliste under jomfruturen – jaktet på av store tyske styrker
Til sammen ble tolv bomber siktet inn mot «Bergholm», men ingen traff – Shetlands-Larsen var en mester i å lese neste trekk og la skuten til deretter. Neste Runde ble verre. Nå tok flyene i bruk skarpskytset; maskinkanoner og mitraljøser.
Flygerne var klar over at mannen på broen holdt båten i skytestilling, og siktet seg derfor inn mot ham. Tusenvis av kuler og granater ble skutt mot skipperen. En kule boret seg inn i rattet mellom hendene, en annen sneiet skipperluen.
Styrehuset ble splintret sakte og velberegnende, men ikke et sekund slapp Shetlands-Larsen rattknaggene. Det ville bety døden.
I stedet brølte han ut nye ordre til karene. De traff godt.
Mirakel
Etter en halvtimes kamp ga det første flyet opp. Det krenget over og satte kursen innover i et håp om å nå Vigra, men det styrtet utenfor synsranden.
Den brutale manndomsprøven
Brått ropte den unge Nils Vika som var utdannet skytter fra forsvaret:
– Jeg traff!
Med en fulltreffer avgjorde 19-åringen fra Bremnes kampen.
Svart røyk veltet ut fra den ene flymotoren. Flyet forsvant med kurs for land, men styrtet trolig.
Mirakelet hadde skjedd.
Sekundet etter utbruddet til Nils Vika nådde smertene hjernen hans.
Han så ned, oppdaget en stor blodpøl på dekket og satte i et skrik.
En granat fra det siste angrepet hadde kappet foten hans rett av overfor ankelen.
Shetlands-Larsen hoppet av styrehuset, fant en taustump og stanset blodtapet.
– En ren refleksbevegelse, men av blodtapet å bedømme visste jeg at Nils ikke ville klare seg, sier Shetlands-Larsen.
En rask vareopptelling viste at bare tre av åtte var uskadd.
«Bergholm» var fullstendig gjennomhullet og lakk som en sil. Av styrehuset var det bare rekkverket igjen.
Snart stoppet maskinene av vannmassene som trengte inn.
Den sønderskutte livbåten ble gjort klar.
Livbåten hadde syv hull, flere en håndflate stor, men de ble tettet snart med seilduk og blikkplater.
Med åtte mann ombord sto vannet til ripen i den 16 fot store livbåten. Bare tre mann var i stand til å ro, mens den fjerde så vidt hadde krefter til å øse.
Andre natten døde Nils Vika.
– Meningen var å gravlegge ham på en holme, men på grunn av situasjonen og faren for å bli bordet av tyske vaktbåter måtte vi gi Nils en våt grav. Etter krigen beklaget jeg dette overfor familien. De viste forståelse, sier Shetlands-Larsen.
Morgenen etter oppdaget de tyske rekognoseringsfly. Ved et angrep nå var de sjanseløse.
De skipbrudne fryktet likevel havet mest.
Utrolig nok var det havblikk de tre døgnene robåten brukte for å nå land.
Neste nåløye var møtet med en nazisympatiserende fiskeskipper.
Snytt for bytt
Han telegraferte til lands til nazi-lensmannen. Nye fly ble sendt ut, men utrolig nok oppdaget de ikke båten.
– Sollyset var vår gode beskytter. Refleksen kamuflerte den hvite båten. Jeg må innrømme at jeg flere ganger etter krigen hadde tenkt å reise oppover for å gi denne fiskeskipperen en lærepenge, sier Shetlands-Larsen.
Neste nåløye ble å forsere Lepsøyrevet utenfor Ålesund som var strengt bevoktet. I et sett brøt kraftige lyskastere nattemørket i jakten på livbåten. Tyskerne visste at den var ventende i området. Nå var gode råd dyre.
Selvmordsoppdraget mot slagskipet «Tirpitz»
Shetlands-Larsen grep tyren ved hornene og tok en frekkis.
De rodde helt inntil den tyske festningen. Rett under lyskasterne var det skygge, men båten var bare 30–40 meter fra de skuddklare vaktpostene. Tyskerne trodde nok heller ikke at noen var kaldblodig nok til å ta en slik sjanse.
Men nå var mannskapet på kjent grunn, og de oppsøkte motstandsfolk.
I «Sunmørsposten» sto det en kunngjøring om at tips som ville føre til pågripelse vill bli belønnet med 5.000 kroner (ca. 130.000 kroner etter dagens kroneverdi).
– Er vi ikke verd mer? det er jo ikke mer enn hva en halv gris fra strilelandet koster på svartebørsen!, var Shetlands-Larsens tørrvittige kommentar.
Fire uker senere var de fleste tilbake på Shetland etter å ha blitt hentet av en MTB. Tyskerne ble nok en gang snytt for byttet sitt.
Serie om Shetlands-Larsen
Leif Andreas Larsen var den mest kjente i Shetlandsgjengen under andre verdenskrig. Han ble en av de høyeste dekorerte allierte soldater og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.
Larsen ble født i Sandviken 9. januar 1906. I 1932 flyttet han sammen med foreldrene til Fyllingsdalen, hvor de bygget en bolig der den nåværende Fyllingsdalshallen står. Senere, etter krigen, bygget Shetlands-Larsen selv sitt hus på haugen bak.
Sydvesten vil framover publisere en serie om dramatiske hendelser i Shetlands-Larsens liv.
Serien er skrevet av den avdøde Sydvesten-redaktøren- og journalisten Kjell Vidar Kalvik, og ble publisert i Sydvestens papirutgaver i 1999. I 2023 er den tilrettelagt av Sebastian Waage Mossestad.